De fleste arbeidsoppgaver som tilhørte gruvedriften bar tyske benevnelser. Selve gruvene hadde også som oftest tyske navn. Og at det var trange tider med forhåpninger til en nyåpnet gruve ser vi av navnene "Gottes Hulfe in der Noth" og "Gott mit uns".

I de eldste tider ble malmen sprengt ut ved at man tente bål ved/eller på fjellet . Heten ble stor og fjellet varmt . Så ble det slått vann på, fjellet sprakk opp og ble hugget løs.

Fra 1700 årene og fremover ble malmen tatt ut ved at fjellet ble sprengt i stykker med svartkrutt og hakket løs. De første grubene ble sprengt ut som ganske smale ganger uten avstivninger med treverk. Dette gjorde etter hvert arbeidet farlig og i 1735 var man redd for at flere av gruvene skulle styrte sammen.

For å få frisk luft ned ble det anlagt sjakter som ga kunstig trekk. Den heldige beliggenhet av grubene i åsen ga jo anledning til dette.

Heiseverk fra gruben "Gott mit uns"

Dette Spillverket ble drevet av menneskekraft. To mann dro et håndspill som drev en snelle rundt. Rundt denne snellen gikk en vaier til to vogner som gikk på to parallelle skinner. Når den ene vogn ble fylt nede, var den andre oppe ved spillverket for tømming. Vognene oppveide hverandre, slik at det bare var malmens tyngde som måtte løftes.

Oppmålt av tekniker Arve Jørgensen i 1966.

Malmen ble bragt opp i dagen ved hjelp av tredehjul. 2 eller 4 mann dro malmen opp. Det var også gjebler (hestevandringer). Hver dro et tannhjul rundt . Disse hjalp også til å få vannet ut av gruvene. Det var i 1751 et forsøk på å få laget vannhjul som ved hjelp av kraftoverføringer skulle drive gruvemaskineriet. Men pengemangel satte en stopper for prosjektet.

De utsprengte massene ble sortert, eller skeidet (scheiden = skille). Den første skeiding fant sted inne i gruven - store steiner ble slått istykker for å bli heist opp i vogner eller tønner. Skeidingen utenfor gruven ble utfort av yngre arbeidere (vasskarryss). I tillegg ble en grundigere sortering foretatt. Noe var nesten ren malm og kunne gå rett til smeltehytten. Resten ble ført til viderebehandling ved pukkverket, for så å få behandling i røstehuset for smeltingen fant sted.

Foredlingsanleggene lå som perler på en snor fra Ekholt og nedover langs elven. Noe malm kunne slås i stykker på en slik måte at verdiløse stykker helt skilte lag. Forskjellige slags hammere og meisler ble brukt til dette. Materiale som ikke ble funnet verdig til bortkjøring ble liggende igjen som store steinhauger etter "berghaller" som det heter på gruvespråket. Disse ligger enda under åsen. Hele sletten ved Myrehagen er fylt opp av stein fra Oran gruber. Disse går 100 m innover i grunnen.

Vaskeriet