Untitled Document

Storindustri på Konnerud

For mange, mange år siden var dette en realitet. Gruvedriften på Konnerud var en industri av dimensjoner, på det største var det ansatt 350 mann ifølge et notat, andre notater sier 350 mann, pluss 100 i pukkverket og 50 i administrasjonen, dette skulle gi en arbeidsstyrke på ca 500 mann i de perioder hvor man arbeidet i to skift, uansett, noen småindustri var det ikke.

Alderen på gruvedrift på Konnerud er ikke lett å fastslå, men folk fra Skoger Historielag har funnet slaggforekomster ovenfor Skulkerud, dette var fra jernutvinning av myrmalm, det ble senere datert til slutten av 1200 tallet. Det er omtrent fra tiden med antatt eldste bosetting på Konnerud. Så tidlig som 1646 drev bønder på Konnerud med å bryte malm som de smeltet i små ovne med håndbelg, metallet var til eget bruk for fremstilling av verktøy og redskaper.

1731 ble det satt igang i større stil, rettigheter til vannkraft ble avtalt og man fik privilegium til å drive gruvedrift. Det var brødrene Cicignon som startet opp, men i 1736 overtok grev Wedel Jarlsberg alle rettigheter og driften. Han regulerte vannløpene og bygget opp et malmknuseri, vaskeri og smelteovn ved Eikholt. Wedel Jarlsberg døde på Konnerud 1738 og grevens søn overtok driften av verket.

Det var et enormt behov for trekull og trevirke til gruvedriften. Så godt som alle gardsbruk i området var pålagt å levere bestemte mengder med trekull eller tømmer til verket. Det ga også en form for sikker inntekt. På Kongsberg var det i 1720 så mange som 1460 gårder som måtte levere tømmer. Før 1700 ble fjellet sprengt med fyrsetting, det vil si malmen ble sprengt ut ved bål på fjellet, på det varme fjell ble det slått vann og fjellet sprakk opp. Man fjernet nå det løse fjell og fortsatte på samme måte igjen, det sier seg selv at behovet for trevirke var meget stort. På Konnerud var det ikke så interessant og lønnsomt å levere tømmer til gruvene som det var på Kongsberg. I Drammensområdet var det sterk konkurranse om tømmer ettersom Drammen dengang var en meget stor eksportør av trevirke, bl.a. til Holland.

Allerede dengang var det aktuelt med fremmedarbeidere. Norge hadde lite erfaring med gruvedrift, det hadde man derimot i Tyskland hvor man startet med denne gesjeft så tidlig som ca 1100. Man besluttet derfor ca 1736 å hente opp fra Tyskland ca 80 personer, dette var folk med erfaring fra gruvedrift. Det er derfor naturlig at mange betegnelser og navn henger igjen fra denne tiden. Gruvenes navn, verktøy osv har ofte tyske navn som f.eks. Gott mit uns, Ehrlich wahrt lang, Gluchauf, Treue Schøne, Zachenhaus osv. Det må også finnes etterkommere etter disse invandrere den dag idag i Drammen.

Jarlsbergske Sølvhaltige Blye - og Kobberverk, som det het 1729 til 1770 etter eieren, Grev Wedel Jarlsberg, var hovedsakelig et sølvverk. Det ser vi av tallene, i løpet av ca 40 år ble det tatt ut sølv for 325.000 riksdaler, bly for 30.500 riksdaler og kobber for 16.800 riksdaler. Det var selve Konnerudkollen hvor mineralene var sterkest konsentrert, i tillegg til bly, sølv og kobber var det en del vismut, arsen og kobolt. Alt i alt var der ca 35 ulike mineraler.

Noen gullgruve ble det aldri, så tidlig som 1748 forsøkte man å selge hele virksomheten til Kong Fredrik den 5. som på vei til Kongsberg besøkte verket på Konnerud. Det ble et stort arrangement med velkomstpavilion på demningen på Stordammen og mye festivitas.Noen handel ble det dog ikke, kravet på 130.000 riksdaler var mere enn dobbelt så høyt som kongens rådgivere mente det var vært. 1778 ble alle verkets eiendeler solgt på auksjon.

Det var Erling Thoresen som sto for registreringen og salget av verket. Det er samme Thoresen vi kan takke for at det finnes så mye skriftlig informasjon om gruvetiden på Konnerud.

Det var en meget driftig mann som kjøpte Konnerudverket med tilliggende herligheter, Christen Hichmann het han og han bygde seg opp på ruinene av gruvedriften på Konnerud. Hichmann kjøpte en god del av rettighetene til vannkraften på Konnerud og store arealer som lå i tilknytning til vannkraften. Her bygde han opp en moderne mølle, et spikerverk, et teglverk som også produserte glasserte teglstein, en smelteovn for jern og en fabrikk for kakkelovner. Han bygde fabrikk for produksjon av knive, gafler, ståltråd, filer til sagbruk og rustfrie spiker til skipsbygging. Han drev 2 sager som produserte stolper, lekter, stakitter og emner til vinduskarmer. Stort sett lå alt denne industrien fra Stordammen og ned langs med verkselva.

Allerede i 1780 hadde han 376 mann i arbeide på Konnerud. Det er klart at i 1780 var det behov for mange mennesker i industrien ettersom det meste arbeide ble utført med håndkraft, likevel var det imponerende å ha 376 mann i arbeide.

Hickmann var en "grunder" av format og vokset som grundere ofte gjør, alt for fort og gik temmelig fort konkurs. Gjelden ble for høy og i september 1789 begikk han selvmord, lenge etter kunne man se blodflekker på gulvet i rommet, og naturligvis spøkte det mye i huset.

Klokker Hans Allum skrev et dikt i 1831, Reiselabyrinthen. Her skriver han følgende: Her (på Konnerud) finnes et gammelt skrøpeligt møllebruk, et sagbruk, en nedlagt kalkovn, og på denne harde knokkelplett av kloden bor der 120 husholdninger, hvorav 3, 4, 5 familier er kultiverte og litt på moten, nemlig en klokker (ham selv !) en forvalter, en stiger, og to tre madammer. Det skulle være interessant å vite hvor mange "kultiverte" familier der finnes på Konnerud i dag.

Etter at Hichmann gik konkurs var der mange som forsøkte seg på gruvedrift på Konnerud, men felles for alle opp gjennom tidene, så ble det aldri noen økonomisk suksess. Malmen man brøt ut var av en meget vanskelig type, den var sammensatt av mange ulike mineraler og flere av disse gjore smelteprosessen vanskelig.

Engelske firmaer forsøkte seg også i tidsrommet 1851 til 1862, det var først Pinto Perez og deretter Dillwyn og Co. Man drev etter datidens moderne metoder, med dampkraft, og lot malmen knuse og vaske nede ved Pukerud. Det var under denne periode at man bygde kjerraten, skinnebanen som går fra kollen og i rett linje ned til Pukerud. Vi kan stadig se denne traseen og spassere fra Konnerudkollen og ned til Pukerud, men det er meget bratt og krever god kondisjon, spesielt om man går bra Pukerud og opp til Konnerudkollen.

Senere kom det belgiske firma, Mines de Jarlsberg, inn i bildet, de la om kjerraten som gik på skinner til en taubane. Det var også dette selskapet som laget kontaktstollen fra Baklia, vaskeriet og 900 meter inn i fjellet op mot kollen og inn under gruven, Wedels Eie. På denne måte fikk de malmen ut fra gruven på en enkelt måte. Dessuten fikk de tømt gruven for vann og det ble bedre ventilasjon i gruven og mere levelige forhold for arbeiderne. Uten for kontaktstollen ble det anlagt et moderne anlegg for knusing og vasking av malmen og vi ser idag restene, ruinene av dette i bakken nedenfor kontaktstollen. Mines de Jarlsberg drev med tap i 13 år og nedlage driften i 1913.

Under den 1. verdenskrig ble det igjen mangel på mineraler og driften ble tatt opp igjen i tidsrommet 1914 til 1918, det var zinkmalm som var interessant, malmen ble fraktet ned til Grønnland og behandlet der. Det var dessuten en mindre prøvedrift i 1940 årene, malmen ble fraktet til Trondheim for test, men noe produksjon ble det ikke.

For eierne var det som tidligere nevnt ingen gullgruve, de fleste gik konkurs, eller måtte innstille driften etterhvert på grunn av dårlig lønnsomhet. For befolkningen på Konnerud har det sikkert vært posetivt med alt denne virksomhet. Det må ha skapt mange arbeidsplasser, ikke bare for de som var direkte sysselsatt i industrien, men også for underleverandører og servisenæringen.

Ganske tidlig ble det opprettet sykelønnsordninger ved verket, det ble utbetalt penger ved sykdom og penger til de etterlatte ved dødsfall. Det var riktignok stort sett penger som de ansatte selv hadde innbetalt ved et trekk i lønnen på ca 10%, men uansett det var et sosialt system som virket, iallefall så lenge det var drift på verket og så lenge det var ansatt folk som betalte inn penger til disse ordninger.

Et kjempeproblem for gruvedriften på Konnerud var mangel på vann og vannkraft. I starten forsøkte mann å frakte malmen til Sande hvor det var bedre tilgang på vannkraft til å drive driften. Det viste seg dog fort at transportkostnadene ble forholdsvis store. Det ble satset store beløp på Konnerud for å bygge dammer, demninger og samle vann i magasiner. Stegla og Stordammen er typiske eksempler på dette, uten demningen som ble satt opp dengang ville stordammen bare være en lang smal og grunn dam i dag. På våre vandringer rundt på Konnerud vil vi finne mange eksempler på demninger, ofte er dette to rader med steinmur, med ca 0,5 meter i mellom. I dette mellemrom ble det fylt på med mose og fyllmasse som ble stampet hardt for å få det vanntett.

Skole ble også opprettet tidlig på Konnerud takket være driften ved gruvene.

1739 var der skole på verket på Konnerud, fra 1746 fik man eget skolehus. I sommerhalvåret fra påske til mikkelsmess var skoletiden fra 7 til 11 om formiddagen og fra 14 til 18 om ettermiddagen. Noe kortere tid om vinteren. Det ble gitt skolefri i "de for Landmanden travleste Tider, som Plovtiden, Høe- og Korn Høsten, da han behøver sine ældre Børns Hjelp.

Skolemesterens løn ble fastsatt til ni riksdaler pr måned, fritt hus til skolebygningen,brensel, og "et stykke jord til at opprydde, og engeland til fødsel for en koe".

Utrolig mange steder på Konnerud finner man bevis på denne gruvetiden. Tydeligst er selve gruvene på østsiden av Konnerudkollen, de store slagghaugene overalt, midt på 1700 tallet var der registrert 84 gruver og skjerp, så gruver og slagghauge finnes mange steder på Konnerud, et eldorado for de som er interessert i mineraler, eller bare ønsker å samle på vakre stein.

Det er for tiden stor aktivitet ved Baklia, Skoger Historielag, gruveavdelingen utfører en kjempejobb på dugnad og har drevet med dette i mange år. Nettopp i år har man åpnet et lite museum ved vaskeriet og i noen helger i sommer vil det være anledning til å oppleve turer inn i gruvene med føre. Dessverre er der lite utstyr igjen fra gruvetiden på Konnerud, når den siste driftsperiode stoppet, ble alt utstyret solgt og fraktet til gruveindustrien i Nord Norge.

For de som er interessert i dette emne finnes det en del litteratur. Det kan varmt anbefales å sette seg litt inn i dette før man besøker de omtalte stedene. De fleste gruveområder ligger lett tilgjengelig, Konnerud gruvene kan man kjøre helt frem til, det samme gjelder Oran gruvene. Nikkerud gruvene ligger ikke så langt fra Stegla, gruvene ligger i området hvor Drammenspoliet har sin hytte. Narverudgruvene er meget interessante, her ser det ikke ut til å være gjort noe siden gruvedriften ble innstilt. Her finnes mye fine mineraler, spesielt store forekomster av granat. Narverudgruvene er ikke så lett tilgjengelig. De ligger mitt i åsen på vei fra kollen og ned til drammenselven. Det går en sti/vei fra kollen til Hagatjern. På snuplassen i grensen mellom Drammen og Nedre Eiker går stien ned over åsen og rett forbi Narverudgruvene.